Kampen om Viken – The battle for Viken

Kampen om Viken – The battle for Viken

221
0
DEL
Gokstadhaugen, Sandefjord, Norway. Photo: EsP72. CC BY-SA 3.0

Viken eller området rundt Oslofjorden, har en unik kulturarv som må ivaretas og formidles. I denne artikkelserien skal vi forsøke å belyse kampen om herredømmet i dette viktige grenseområde i vikingtiden.

Del 1 – Drageskipene fra nord

Den 8. juni, år 793. Hissige krigere, trolig fra området rundt Sunnmøre (1) og Trøndelag (2), strander bestemt skipet i den kalde sanden, hopper over relingen og stormer opp mot klosteret på øya Lindisfarne nord-øst i England. De hugger brutalt ned all motstand og plyndrer med seg alt de kan finne av rikdommer, før de forsvinner ut på havet og inn i historien.

Lindisfarne Priory. Photo: Andy Jamieson. CC BY-SA 2.0
Lindisfarne Priory. Photo: Andy Jamieson. CC BY-SA 2.0

Sommeren etter rammes den lille byen Jarrow, nord-øst i England, i tillegg til klostrene på øyene Skye og Iona på Hebridene nord for Skottland. Året etter dette igjen, i 795 starter plyndringstoktene i Irland. Og i de første 25 årene etter vikingenes ankomst til Irland er det i de irske annalene registrert 26 vikingangrep mot landets klostre(3).

Angrepet på Lindisfarne og de påfølgende plyndringstoktene regnes idag som starten på vikingtiden – en periode preget av omfattende utreise for å finne nye boplasser, plyndringer, erobringer, utstrakt handel, maktkamp, familiefeider og allianser.

Kampen om kontroll med handelen

Både før og under vikingtiden var det omfattende handel langs flere faste handelsruter i Europa. En av de viktigste vannveiene gikk langs hele norskekysten og videre sørover. Det ble produsert varer i bl.a. Trøndelag, Hålogaland (Nord-norge) og Bjarmeland som var attraktive i hele Europa. De norske småkongene langs vestlandskysten hadde god kontroll med denne handelen, krevde inn skatter og var mektige allerede i tidlig vikingtid. Anderledes var det derimot i Viken, området rundt Oslofjorden (4). Her kjempet flere makter i flere århundrer om å kontrollere varehandelen videre sørover til Europa.

Viken

Viken
Map of contemporary south-eastern Norway (Viken)

Viken – Det historiske navnet på området rundt Oslofjorden, var i alminnelig bruk også i vikingtiden.

Hvor Vikens geografiske grense gikk, er usikkert. Det er hovedsakelig sagalitteraturen som gir informasjon om dette. Rygjarbit (trolig ved Risør) og Lindesnes er to områder som ofte omtales som Vikens grenser på vestsiden. Tilsvarende er det Elfir (Gøta elv) og Svinesund på østsiden.

Viken bestod av fylkene:

Álfheimar (området mellom Glomma og Gøtaelva).
Vingulmǫrk (Hurumlandet, Asker, Bærum, Oslo, Follo og Østfold vest for Glomma).
Vestfold (som før også omfattet Sandsvær, Eiker, Drammen og Lier).
Grænafylki (Grenland, Telemark og Numedal).

De politiske forholdene i Viken

På samme tid som klosterplyndringene startet, var Viken kontrollert av danene.

Den strategiske beliggenheten ved utløpet av Glomma sikret det danske overherredømmet i fylkene Vingulmǫrk og Álfheimar. Herfra var det mulig å kontrollere ferdselen både til lands og til vanns, langs Glomma og andre elver. I tillegg var det enkel adkomst til og fra Oslofjorden og det indre Østlandet. Tune og Rolvsøy i Fredrikstad kommune var trolig maktsenteret i begge fylkene, mens selve kongssete trolig lå på områdets største gård, Alvim gård i Tune (5 og 6). Hit kunne langskipene seile helt inn, og i buktene øst for gården var det god havn. Her hersket Kong Alvarin (kong Alv jmf. Snorre) over Vingulmǫrk og Álfheimar.

En kilde fra slutten av 800-tallet er Ottar fra Hålogaland, en nordnorsk vikinghøvding. Han besøkte kong Alfred i England, som på denne tiden fikk oversatt Orosius’ verdenshistorie til (gammel)engelsk. Her bidro Ottar til å utvide verket ved å fortelle om Norden. I beretningen forteller Ottar at da han seilte ut fra Kaupangen i Skiringssal i Vestfold med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han «Danmark» på babord side. Da må han ha regnet store deler av Viken, i alle fall dagens Østfold og Båhuslen, som en del av Danmark.

Danekongene hadde også makten i Vestfold. Men historiske kilder, sagalitteraturen og gravskikker kan være bevis på at danene tidlig fikk problemer med å kontrollere Vestfold (7). Dette fremgår blant annet av de frankiske riksannalene som forteller at to danske konger, Harald Klakk og broren Reginfred, sønner av kong Godfred, dro til Vestfold (kalt Westarfoldam i annalene) i 813 for å slå ned et opprør og på den måten sikre rikets nordvest-grense. I annalene heter det at «Qui tamen eo tempore domi non erant, sed ad Westarfoldam cum exercitu profecti, quae regio ultima regni eorum inter septentrionem et occidentem sita, contra aquilonem Brittaniae summitatem respicit, cuius principes ac populus eis subici recusabant» – «De [Harald og Reginfred] var ikke hjemme på den tiden, men de hadde satt ut med en hær til Vestfold, som ligger på ytterkanten av deres rike mellom nord og vest, nord for Britannia, fordi lederne for folket der nektet å underkaste seg dem».

Allerede året etter ble kongebrødrene styrtet. Reginfred ble drept, mens Harald rømte til Frankerriket.

Kong Gudrød Halvdansson Veidekonge den gjeve (født ca. 780, død ca. 821), faren til Halvdan Svarte og farfaren til Harald Hårfagre, kan muligens ha skapt stabilitet i Viken etter opprøret i 813 da han giftet seg med kong Alvarins datter, Alvhild. Kong Gudrød var konge over Vestfold og Romerike og fikk nå halve Vingulmǫrk i medgift.

Kampen om den danske kronen etter at brødrene ble styrtet åpnet trolig opp for en periode med sterkere norsk kontroll og kulturinnflytelse i spesielt Vestfold. Argumenter for dette er, utferdsel fra Vestfold som f.eks. grunnleggelsen av Dublin i 840 årene, Nantestoktet i 843, og ikke minst de store gravhaugene på Borre som skiller seg klart ut fra gravskikken i Danmark. Gravmaterialet i indre Østfold ligner mer på den danske gravskikken, og vitner om et sterkt dansk herredømme der. Unntaket er gravhaugene på Rolvsøy fra 900-tallet som skiller seg ut, og som derfor trolig stammer fra en periode med redusert dansk kontroll, men denne gangen i området rundt Glomma i Østfold (6). Også byen Kaupaung i Tjølling, som trolig er identisk med Ottars “Skiringssal” og Norges eldste by, er sannsynligvis strategisk anlagt etter et svekket dansk overherredømme med et ønske om kontroll med den viktige handelsveien. I motsatt tilfelle kan vi nevne at danske vikingtidsbyer som Ribe og Hedeby også ble anlagt i ytterkanten av det danske riket, så dette kan også ha vært en del av danekongenes strategi for å få kontroll med strategiske områder og dermed sikre seg tilgangen på viktige handelsvarer.

Drapene som utløste maktkamp mellom småkongene i Viken

Gerhard Munthe: Gudrød's death. Illustration for Ynglingesaga. Snorre 1899-edition.
Gerhard Munthe: Gudrød’s death. Illustration for Ynglingesaga. Snorre 1899-edition.

Gudrøds kone, Alvhild døde tidlig, så Gudrød la ut på frierferd til Agder etter Åsa Haraldsdatter, datteren til Agder-kongen, Harald Granraude. Da sendemennene til Gudrød kom for å fri til Åsa, sa kongen nei. Dette likte ikke Gudrød og dro til Agder med en stor hær og kringsatte huset til kongen. Det ble kamp og Harald Granraude og hans sønn Gyrd falt. Gudrød Veidekonge tok stort hærfang og Åsa med seg hjem og tok henne til ektemake. Gudrød ble senere myrdet av dronning Åsas skosvein på ordre fra Åsa.

Etter at dronning Åsa Haraldsdatter fikk Gudrød drept blusset det opp en rekke interne stridigheter i Viken.

Dronning Åsa flyttet tilbake til Agder. Gudrøds sønn med hans avdøde kone Alvhild, Olav Geirstadalv Gudrødsson arvet trolig kongetittelen i Vestfold etter sin far. Kanskje var Olav opptatt med erobringer og tokt i Irland og England, eller han kan muligens ha inngått et forlik med kong Alvgeir som tross alt også var i familie. Uansett tok kong Alvarins sønn, kong Alvgeir nå tilbake makten over hele Vingulmǫrk og la i tillegg størstedelen av Romerike under seg. Deretter plasserte han sin sønn, Gandalv Alvgeirsson som konge over Vingulmǫrk.

Olav Geirstadalv Gudrødsson omtales av Snorre som en stor kriger og hærfører og kan godt ha vært samme person som Amlaib, den irske vikingkongen av Dublin, eller Olav Hvite som var navnet hans på norsk. Hypotesen har vært fremført tidligere, blant annet av Asgaut Steinnes og Alfred Smyth. Før han i så fall ble konge i Irland kan Olav Geirstadalv ha deltatt på et stort vikingtokt mot Nantes i 843 e. Kr. Dette toktet nevnes i frankiske kilder og skal ha startet i Vestfold, kanskje da med Olav Geirstadalv og Ragnar Lodbrok som to av lederne. Det må også være på dette og andre tokt i blant annet Irland og England at Olav skaffet seg et ry som en stor kriger og hærkonge, et ry som Snorre gir ham uten at noe av det han selv forteller skulle indikere dette. Olav skal også ha styrt i “det vide landet i Vestmar”. Dette kan ikke være Vestfold, men har blitt tolket til heller å være Nordsjøen eller da Vest-havet. De samme ordene brukes om Amlaib/Olav Hvite der denne var den største hærkongen vest for havet. I år 853 tok Olaf ”Hvite” kontrollen over alle vikingbosettingene i Irland.

Olav Geirstadalv er far til Kong Ragnvald Heidumhære som igjen muligens er far til en datter som ble gift med Øystein Glumra, far til Ragnvald Mørejarl. Ragnvalds bidrag for etterslekten var at han ba sin skald Tjodolv den kvinværske om å dikte et storslått dikt om hans ætt. Dette diktet er kjent som Ynglingatal og som ikke bare er det eldste, men også et av de mest berømte av de fornnorrøne kvadene. Diktet lister opp 30 av de delvis mytiske og delvis historiske svenske fornalderkongene og ender med Ragnvald Heidumhære.

Kan Olav Geirstadalv Gudrødsson være gravlagt i Gokstadhaugen?

Gokstadskipet, Vikingskipmuseet, Oslo. Photo: Karamell. CC BY-SA 2.5
Gokstadskipet, Vikingskipmuseet, Oslo. Photo: Karamell. CC BY-SA 2.5
Gokstadhaugen, Sandefjord, Norway. Photo: EsP72. CC BY-SA 3.0
Gokstadhaugen, Sandefjord, Norway. Photo: EsP72. CC BY-SA 3.0

Ifølge Snorre døde kong Olav Geirstadalv Gudrødsson av fotverk og ble hauglagt på Geirstad. Mange mener at Gokstadhaugen med Gokstadskipet er hans gravminne. Historisk er i hvertfall Geirstad, eller Gjerstad, i Tjølling i Vestfold mest kjent for å ha vært gården til Olav Geirstadalv der han også ble gravlagt, i hvert fall ifølge Snorre. Arkeologisk kjennes Geirstad best ved at det var her Gokstadhaugen med Gokstadskipet lå. Gokstads nabogård heter Gjekstad og det navnet kan muligens komme av gårdsnavnet Geirstad. Geirstad og Gjekstad kan ha vært en og samme gård i vikingtid og kan ha vært en av ynglingenes kongsgårder. Olav ble etter sin død dyrket som en skytsånd for distriktet (8).

Fortsettelse følger…


 

The battle for Viken

Viken, or the area around the Oslo Fjord, has a unique cultural heritage that must be preserved and disseminated. In this series we will try to shed light on the struggle for supremacy in this important area during the Viking era.

Part 1 – The dragonships from north

June 8, year 793. Furious warriors, probably from Sunnmøre (1) and Trøndelag (2), beached their ship in the cold sand below the monastery on the island of Lindisfarne, north-east of England. Minutes later they have brutally suppressed all opposition and robbed everything they could find of riches, before disappearing into the sea and into history.

Lindisfarne Priory. Photo: Andy Jamieson. CC BY-SA 2.0
Lindisfarne Priory. Photo: Andy Jamieson. CC BY-SA 2.0

The following summer affected the small town of Jarrow, north-east of England, in addition to the monasteries on the islands of Skye and Iona in the Hebrides north of Scotland. The year after, in 795 plundering raids starts in Ireland. And in the first 25 years after the Vikings first arrival in Ireland, it is recorded 26 Viking attacks on the country’s monasteries (3).

The attack on Lindisfarne and the subsequent plundering raids are regarded today as the beginning of the Viking Agea period characterized by extensive travel to find new settlements, raids, conquests, extensive trade, power struggles, family feuds and alliances.

The battle for control of trade

Both before and during the Viking era, it was comprehensive trade along several trade routes in Europe. One of the main waterways went along the Norwegian coast and further south. It was manufactured goods in Trøndelag, Hålogaland (Northern Norway) and Bjarmeland which was attractive throughout Europe. The Norwegian kings along the western coast demanded taxes and strongmen already in early Viking. Anderledes was however in Viken, around the Oslo Fjord (4). Here fought more powers for centuries to control retail trade further south to Europe.

Viken

Viken
Map of contemporary south-eastern Norway (Viken)

Viken – The historic name of the area around the Oslo Fjord, was in general use also in the Viking Age.

Where Vikens geographical boundary went is uncertain. It is mostly the sagas that give information about this. Rygjarbit (probably by Risør) and Lindesnes are two areas that are often referred to as Vikens boundaries westward and Elfir (Gøta river) and Svinesund on the east side.

Viken consists of the counties:

Álfheimar (the area between Glomma and Gøta river).
Vingulmǫrk (Hurumlandet, Asker, Bærum, Oslo, Follo and Østfold west of Glomma).
Vestfold (as before also included Sandsvær, Eiker, Drammen og Lier).
Grænafylki (Grenland, Telemark and Numedal).

The political conditions in Viken

At the same time as the monastery looting started, Viken was controlled by the Danes.

Its strategic location at the mouth of Glomma secured the Danish domination in the counties Vingulmǫrk and Álfheimar. From here it was possible to control traffic on land and at sea, along Glomma and other rivers. In addition, there was easy access to and from the Oslo Fjord and the inner eastern Norway. Tune and Rolvsøy in Fredrikstad was probably the power center in both counties, while the royal seat probably lay on the area’s main farm, Alvim farm in Tune (5 and 6). In the bay east of the farm there was a good harbor for the longships. Here reigned Kong Alvarin (King Alf cf. Snorre) over Vingulmǫrk and Álfheimar.

A source from the late 800s is Ottar from Hålogaland, a North Norwegian Viking chieftain. He visited King Alfred of England, which at this time got translated Orosius’ world history to (old) English. Here Ottar contributed to extend the work by describing the Nordic region. In the story Ottar tells the king that when he sailed out of Kaupanger in Skiringssal Vestfold heading for Hedeby in Slesvig, he had “Denmark” on the left side. Then he must have rained much of Viken, at least todays Østfold and Bohuslen as part of Denmark.

The danish kings also had power in Vestfold. But historical records, sagas and burial practices may be evidence that the Danes early got trouble controlling Vestfold (7). This is stated among others in the Frankish national annals telling that two Danish kings, Harald Klak and his brother Reginfred, sons of King Godfred, went to Vestfold (called Westarfoldam in the annals) in 813 to quell a rebellion and thus ensure national northwest borders. In the annals it states that «Qui tamen eo tempore domi non erant, sed ad Westarfoldam cum exercitu profecti, quae regio ultima regni eorum inter septentrionem et occidentem sita, contra aquilonem Brittaniae summitatem respicit, cuius principes ac populus eis subici recusabant» – “They [ Harald and Reginfred] was not home at the time, but they had sent an army to Vestfold, located on the edge of their kingdom between north and west, north of Britannia, because the leaders of the people there refused to submit to them.”

The following year the kings was overthrown. Reginfred was killed, while Harald fled to France.

King Gudrød Halvdansson Veidekonge (Born about 780, dead about 821), father of Halfdan the Black and grandfather of Harald the Fairhair, may possibly have created stability in Viken after the uprising in 813, after marrying King Alvarins daughter, Alvhild. King Gudrød was king of Vestfold and Romerike and got half of Vingulmǫrk in dowry.

The fight for the Danish crown after the brothers were overthrown opened probably up for a period of stronger Norwegian control and cultural influence in particularly Vestfold. Arguments for this are the strong departure from Vestfold, like for instance, the founding of Dublin in the 840s, the raid against Nantes in 843, not to mention the large burial mounds at Borre that clearly stands out from the burial customs in Denmark. The burial customs in inner Østfold are more similar to the Danish burial customs and demonstrates the strong Danish sovereignty there. The exception is the burial mounds at Rolvsøy from 900s that stands out, and therefore probably originates from a period of reduced Danish control also around Glomma in Østfold (6). Also the city Kaupaung in Tjølling, which is probably identical to Ottars “Skiringssal” and Norway’s oldest town, is probably strategically landscaped after a weakened Danish sovereignty with a desire to control the important trade route. Otherwise, we can mention that Danish Viking towns like Ribe and Hedeby also was placed at the outer edge of the Kingdom of Denmark, so this could also have been part of the Danish kings strategy to gain control of strategic areas and thus ensure the supply of essential commodities.

The killings that triggered a power struggle between the kings in Viken

Gerhard Munthe: Gudrød's death. Illustration for Ynglingesaga. Snorre 1899-edition.
Gerhard Munthe: Gudrød’s death. Illustration for Ynglingesaga. Snorre 1899-edition.

Gudrøds wife, Alvhild died early, so Gudrød went on courting
after Åsa Haraldsdatter, the daughter of king Harald Granraude of Agder. When the men sent from Gudrød came to propose for her, the king said no. Gudrød returned with a large army and besieged the kings house. There was a battle and Harald Granraude and his son Gyrd fell. Gudrød took great plunder and brought Åsa home with him and took her to his wife. Gudrød was later murdered on the orders of Åsa.

After Queen Åsa Haraldsdatter had Gudrød killed, a number of internal strife flared up in Viken.

When Queen Åsa moved back to Agder, Gudrøds son with his late wife Alvhild, Olav Geirstadalv Gudrødsson most probably inherited the royal title in Vestfold after his father. Perhaps Olav was occupied with conquests and raids in Ireland and England, or he may have made a settlement with King Alvgeir which after all was family. King Alvarins son Alvgeir took back Gudrøds power over Vingulmǫrk and placed in addition a big part of Romerike under himself. Then he placed his son Gandalf Alvgeirsson as king of Vingulmǫrk.

Olav Geirstadalv Gudrødsson referred to by Snorre Sturlason as a great warrior and military leader, may well have been the same person as Amlaib, the Irish Viking king of Dublin, or Olav Hvite that was his name in Norwegian. The hypothesis has been performed previously, including by Asgaut Steinnes and Alfred Smyth. Before he so, became king in Ireland Olav Geirstadalv can have participated in a large Viking raid against Nantes in 843 AD. This raid is mentioned in Frankish sources and must have started in Vestfold, maybe with Olav Geirstadalv and Ragnar Lodbrok as two of the leaders. It must also be on this and other expeditions in Ireland and England that Olav acquired a reputation as a great warrior and viking commander, a reputation Snorre gives him without anything of what he tells should indicate this. Olav should also have ruled in “the wide country of Vestmar”. This can not be Vestfold, but has been interpreted as the North Sea or the Western Sea. The same words are used about Amlaib / Olav White as the biggest viking commander west of the ocean. In 853 Olaf “White” took control of all Viking settlements in Ireland.

Olav Geirstadalv is the father of King Ragnvald Heidumhære which possibly is the father of a daughter who married Øystein Glumra, father of Ragnvald Mørejarl. King Ragnvald’s contribution to posterity was that he asked his poet Tjodolv den kvinværske to fabricate an epic poem about his offspring. This poem is known as Ynglingatal and that is not only the oldest but also one of the most famous of the norse poems. The poem lists 30 of the partly mythical and partly historical ancient kings and ends with Ragnvald Heidumhære.

Could Olav Geirstadalv Gudrødsson be the man found in Gokstadhaugen?

Gokstadskipet, Vikingskipmuseet, Oslo. Photo: Karamell. CC BY-SA 2.5
Gokstadskipet, Vikingskipmuseet, Oslo. Photo: Karamell. CC BY-SA 2.5
Gokstadhaugen, Sandefjord, Norway. Photo: EsP72. CC BY-SA 3.0
Gokstadhaugen, Sandefjord, Norway. Photo: EsP72. CC BY-SA 3.0

According to Snorre, Olav Geirstadalv Gudrødsson died of a wounded foot and was buried at Geirstad. Archaeologically Geirstad are best known as the place where Gokstadhaugen and the Gokstadship lay. Many believe that Olav is the one found buried inside the Gokstadship. Historically, Geirstad or Gjerstad in Tjølling, Vestfold are most famous for having been Olav Geirstadalvs farm. Gokstads neighboring farm are called Gjekstad. Geirstad and Gjekstad may have been one farm in the Viking age and may have been one of the early royal estates. Olav was posthumously worshiped as a guardian spirit for the district (8).

To be continued…

Kilder/Sources:
1. http://www.morenytt.no/reportasje/2015/11/01/Gravfunn-på-Osborg-frå-irsk-kloster-11974925.ece
2. http://forskning.no/historie/2014/12/tronderske-vikinger-tidlig-pa-langferd
3. http://www.ivargault.com/vikingene/irland/kongerikene_no.html
4. https://no.wikipedia.org/wiki/Viken
5. http://www.tunehistorielag.com/artikler/fornminner/alvheim/
6. http://sarpsborg2016.no/Blogg/Even-Ballangrud-Andersen/Alvheim-og-rikssamlingen/
7. http://www.borrevikinglag.com/?p=405
8. http://sarpsborg2016.no/Blogg/Even-Ballangrud-Andersen/Olav-Geirstadalv-og-Gokstadhaugen/

Andre kilder/other sources:
http://www.arild-hauge.com/konger.htm
https://no.wikipedia.org/wiki/Alvheim
https://no.wikipedia.org/wiki/Vingulmark
https://no.wikipedia.org/wiki/Gudrød_Veidekong
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Geirstadalv_Gudrødsson
https://no.wikipedia.org/wiki/Gandalv_Alvgeirsson
Snorre Sturlason, Ynglingesagaen, kap. 48

INGEN KOMMENTARER